Med loven i egne hender
I 2004 ble den da 19 år gamle Julio César Pérez Ruiz arrestert, torturert og fengsla fordi han tilhørte en fagorganisasjon. Uten advokat eller tolk til morsmålet og uten rettsprosess eller dom, satt han fire og et halvt år uskyldig i Chiapas’ verste fengsel. Etter 42 dager i sultestreik ble han løslatt og bestemt på å gjøre urett til rett i dagens politiske straffesystem, studerer han nå juss på universitetet og koordinerer en støtteorganisasjon for politiske fanger.
Harde kår for fagorganiserte arbeidere i Mexico
Mexicanske arbeidere risikerte frem til 1916 dødsstraff ved å fagorganisere seg. Først med president Carranzas lovreformer dette året, ble organisasjonsretten anerkjent i den mexicanske grunnloven. Hundre år og en rekke lovreformer senere, står fagorganisasjoner i Mexico fortsatt svakt. Fagorganisasjonene beskyldes ofte for å jobbe mot arbeiderne, ikke for arbeiderne, da de i stor grad styres av myndighetene og arbeidsgiversiden.
Tidligere i år gikk en rekke internasjonale og norske fagorganisasjoner, deriblant The International Federation of Chemical, Energy, Mining and General Workers' Unions (ICEM) og The International Metalworkers Federation (IMF), ut med krav om at pensjonsfondet trekker seg ut av selskapet Grupo Mexico som driver en rekke gruver i landet. ICEM, IMF og de andre fagorganisasjonene uttalte at av 60 land hvor arbeidsforhold har vært under lupen, er forholdene rundt gruvedriften til Grupo Mexico det mest forkastelige de har sett. De uttalte videre at de grove og systematiske angrep mot fagorganisasjonene støttes av ”korrupte mexicanske myndigheter.” Noen av forholdene som ble avdekket i dette tilfellet var forsøk på å frata gruvearbeidernes fagorganisasjon sine økonomiske midler, forsøk på ved tvang å erstatte den legitime valgte unionen med Grupo Mexicos egne folk, samt en omfattende kampanje for å undertrykke de fagorganiserte gruvearbeidernes leder og forfølge deres støttespillere. Gruvearbeiderne, menneskerettighetsaktører samt internasjonale fagorganisasjoner holder dessuten Grupo Mexico ansvarlige for flere arbeideres dødsfall samt en gruveulykke i 2006 hvor 65 arbeidere døde.
Torturert av statsadvokaten og beskyldt for drap
Julio César er 26 år og kommer fra grenda Luis Espinoza, hvor innbyggerne i hovedsak er tzotzil- indianere. Grenda ligger i kommunen Bochíl i delstaten Chiapas og er en av de mest marginaliserte i Mexico.
Foreldrene er mais-bønder i likhet med størsteparten av Chiapas’ urbefolkning. Julio César snakket ikke et ord spansk da han begynte på ungdomsskolen, men med stor interesse for å lære, behersket han etter hvert spansk, i tillegg til morsmålet tzotzil og fullførte både ungdomsskolen og videregående. Så presenterte han eksamen for å komme inn på universitetet i delstatens hovedstad, for å studere til å bli ingeniør: -Det var vanskelig på grunn av språket, innrømmer Julio César.
Innbyggerne i grenda Luis Espinoza er fattige, det finnes barne- og ungdomsskole her, men kvaliteten på undervisninga er svært dårlig. En av Chiapas’ over 70 militærbase ligger i nærheten og gatene patruljeres jevnlig, men uten at de sivile vet hvorfor. Julio César forteller at når militære har transittsjekk på veiene, behandler de folk brutalt og kvinnene utsettes for seksuell trakassering.
Den 23. januar i 2004 hadde Julio César møte med kollegaer i fagorganisasjonen Den uavhengige sentralen for bønder og arbeidere (Central Independiente de Obreros Agrícolas y Campesinos). Organisasjonen jobbet for å bedre levevilkårene på landsbyga, herunder arbeidsvilkårene for arbeidere og bønder. Seks politimenn ankom i en jeep med en lokaliseringsordre for Julio César som frivillig ble med for avhør siden han ikke hadde noe å skjule. Men da de ankom politistasjonen ble han avhørt om mordet på gudmoren til den daværende delstatsguvernøren. Uten tolk eller advokat til stede ble han torturert, herunder av selveste Statsadvokaten for Chiapas og en distriktsdommer. Avhørene varte i sju timer før Julio César ble overført til delstatsfengslet i Tuxtla, for nye avhør, igjen uten tolk og advokat: -De sa at hvis jeg ikke avga forklaring med en gang, ville jeg bli værende i fengsel. Da jeg spør hvorfor han ble arrestert, forklarer Julio César at:
-Guvernøren fengsla meg fordi jeg var medlem i denne fagorganisasjonen og for å skremme kollegaene mine fra å fortsette rettighetskampen.
Han ble ansett for å være en nøkkelperson i organisasjonen siden han studerte, og Pablo Salazar som var delstatsguvernør på den tiden, er ansett som en av de mest undertrykkende i Chiapas’ historie.
Urfolk i streik fra innsiden
I fengselet El Amate fikk Julio César og de andre nyankomne ikke mat på fire dager og behandlingen var generelt inhuman. Som reaksjon på forholdene ble det opprør. Alle fangene med urfolksbakgrunn: Tzotzil, Tzeltal, Ch’ol, Tojolabal med videre streiket i seks måneder for å kreve tilbakeføring til et alminnelig fengsel. Det oppnådde de ikke, men de fikk en egen avdeling for fanger med urfolksbakgrunn. Det var på denne tiden 3000 fanger i El Amate hvorav ca 1000 med urfolksbakgrunn.
I januar 2006 begynte Julio César og 22 andre fanger å organisere seg for å analysere menneskerettighetsbruddene de hadde blitt utsatte for. De møttes i hemmelighet og bestemte seg etter hvert for å bli med i Den andre kampanjen til EZLN (La Otra Campaña[1]) og samme dag som denne kampanjen la ut på turné samlet Julio César og 12 andre seg i protest i fengslet. De resterende ti var redde for represalier og trakk seg. En av EZLNs leder, Subcomandante Marcos, besøkte fengslet for å be ledelsen om å behandle fangene humant og de 13 fangene fortsatte derfra offisielt kampen for å bli løslatte.
I to år, frem til begynnelsen av 2008 sendte de 13 anmodninger om gjenopptagelse til den nye delstatsguvernøren:
-Mexico er ikke en rettsstat, derfor avhenger rettsprosessene av den utøvende myndighet og ikke av domstolene, forklarer Julio César.
De oppnådde ikke at sakene ble gjenåpnet, men de oppnådde støtte nasjonalt og internasjonalt siden folk fikk vite om sakene deres. De kalte seg La Voz del Amate (El Amates stemme). Siden de ikke fikk noe svar på disse aksjonene, satte de i gang sultestreik og pårørende samt Den andre kampanjen holdt samtidig streikevakt foran delstatsguvernørens kontor. Myndighetene gikk dermed med på å opprette en revisjonskomité for å gjennomgå sakene til en stor andel av fangene.
Sultestreiken spredte seg fra el Amate til to andre fengsler i staten og direktøren i menneskerettighetssenteret Frayba, ble utnevnt som talsperson for de sultestreikende.
Dette resulterte i at nærmere 140 fanger ble løslatte, Julio César ble frisatt på den 42. dagen av sultestreiken, i juli 2008. Da hadde han sittet fengslet i 4.5 år uten lov og dom, saken hans kom aldri opp for en dommer, siden den var politisk motivert.
Ungdommen må på skolebenken for å forsvare sine rettigheter i framtida
Julio Cesar bestemte seg deretter for å studere juss, han greide inngangseksamen og er nå på andre semester ved Universitetet i Chiapas. Han er den eneste med urfolksbakgrunn i klassen. Siden det ikke finnes offisiell stipendordning, jobber han som gartner og med å lage hengekøyer for å livnære seg. Strafferett er selvsagt yndlingsfaget, beskjedent innrømmer han at han har A i karaktersnitt i år og avslutter med å understreke at:
-De er viktig at unge med urfolksbakgrunn studerer for å kunne forsvare sine individuelle og kollektive rettigheter.
Hver søndag reiser Julio César på fengselsbesøk for å støtte andre i samme situasjon som den han var i for bare to år siden. Man ser allerede at han behersker sitt fremtidige yrke, da han må argumentere for å komme inn, samt gi fengselsdirektøren en innføring i menneskerettigheter da vi kommer ut igjen. Forholdene i fengslet er langt under ethvert minstekrav, en dame forteller om dårlig hygiene, mangel på aktiviteter, korrupte fengselsvakter og at de ofte blir syke av maten.
Alberto Patishtán, tidligere lærer og engasjert i lokalsamfunnet hvor han underviste, er en av Chiapas´ mest kjente samvittighetsfanger og en av de få som ikke ble frisatt etter sultestreiken i 2008. Han blir til tider nektet å ta i mot besøk. De fleste innsatte er redde for å si fra om forholdene i frykt for represalier som isolering eller overflytting. Alberto Patishtán og Julio César sto sammen i den 42 dager lange sultestreiken i 2008 som resulterte i en rekke løslatelser. Sammen er de overbeviste om at urett kan snus til rettferdighet, også for Alberto og den lange rekken med uskyldige innsatte hvis flere tør organisere seg.
[1] En sivil og permanent solidaritetskampanje som nasjonalt og internasjonalt publiserer menneskerettighetsbrudd mot urfolk og andre marginaliserte grupper i Mexico. Kampanjen ble satt i gang av EZLN, urfolksorganisasjonen som i 1994 gjorde opprør i Chiapas.